tøffe justeringer
Det tok en stund for Mike å finne en medisin som hjalp. Under det søket var det ikke trygt for ham å kjøre alene. Siden vi jobber for det samme selskapet, kunne jeg kjøre oss begge til jobb. Men det betydde at jeg måtte endre en tidsplan jeg virkelig likte. Det var ikke lett for meg, delvis fordi jeg mistet noe av min private tid. Jeg elsker min mann, men når du er rundt din partner 24/7, kan det bli litt forverrende.
I de første par årene etter diagnosen virket det som om våre liv revolved rundt søvnen hans – sørget for at han kunne sovne og sovne. En god ting er jeg er litt av en insomniac, men jeg ville tippe rundt huset, så ingenting ville forstyrre ham.
Jeg pleide også å måtte vekke ham for sine meds. Med sitt første narkolepsi-stoffet tar du en dose før du går i seng og en annen litt senere. Han hørte ikke alltid sin alarm, så jeg måtte sette min. Han ville gå og sove og jeg ville se på TV. Da ville jeg komme tilbake og vekke ham opp for sin andre dose, som kan være knusende.
Mesteparten av tiden, når du våkner noen med narkolepsi, drar du dem ut av en veldig levende drøm. For Mike, er det vanligvis mareritt. Han blir utrolig skremt og virker klar til å kjempe, uansett hvor lenge han har sovnet.
Mike beveger seg også mye mens han drømmer. Han slo meg ved et uhell i ansiktet før. Tydeligvis vet han ikke at han gjør dette, og han føler seg dårlig om det. Han forteller meg at han faktisk prøver å beskytte meg i de fleste av drømmene sine.
Vi har bodd sammen i 10 år, men vi begynte å sove i forskjellige rom ca 5 eller 6 år siden. Først gjorde jeg det for å ta vare på vår syke hund. Men jeg fant at det fungerer for begge våre søvnplaner. I tillegg betyr det at jeg kan kose på sofaen med våre fem katter og vår nye valp. De våkner Mike opp når de sover i sengen.