Jeg er Dr. David Bull og velkommen til depresjon innsikt. Nå kan noen lide av depresjon, men ikke alle handler om det på samme måte.
For å diskutere et bredt utvalg av kulturelle, demografiske og sosiale forskjeller, er jeg med Dr. Myrna Weissman, som Er en epidemiolog
og Dr. Alvin Pousaint som er forfatter, professor i psykiatri og notert ekspert på raseforhold.
La oss begynne med sannsynligvis den mest merkbare forskjellen som er av kjønn. Jeg ser på deg Myrna, kvinner er fire ganger mer sannsynlig å lide av depresjon enn menn, hvorfor?
Vel, det er en av mysteriene, men vi har noen ledetråder. Perioder med størst risiko for depresjon begynner i ungdomsårene. Den neste er i postpartumperioden etter fødselen.
og perimenopausal perioden rett før overgangsalderen, og starten på begynnelsen begynner å gå ned i menopausalperioden. Alt dette antyder at det er noe hormonelt.
Men vi vet egentlig ikke, og det er sikkert en viss kombinasjon. Depresjon er en kompleks genetisk lidelse som utløses av miljøet.
Er det et problem som kvinner har en tendens til å snakke om deres problemer mer? Fordi vi vet at mange menn lider av depresjon, men ikke snakk om det, og det går undiagnostisert.
Vel som står for noen av forskjellen, er noe av det ikke regnskapsført ved ikke å diskutere det, og også ved å bruke alkohol for å undertrykke symptomene. Men det tar ikke hensyn til alt.
Vel, jeg tror en del av det er, er kulturelt, men jeg tror det hun nevnte om hormoner og noen gang kanskje noen genetiske faktorer og andre ting kan være en problemet i form av hvem som får depresjon.
tror du at med menn er det mye mer – og jeg er slags parafrasering her, men er det mye mer en følelse av fiasko?
Det kan være, hvis de er deprimerte, er det følelsen av verdiløshet.
Faktisk tror jeg det kan være med noen menn at de føler at det er en stor forventning om at de må takle, de har å ta vare på folk, de må være mannen i huset og så videre.
Fortell meg om slags afroamerikanske menn spesielt, hvis de er diagnostisert med depresjon, hvordan de behandler det hele medisinering, sier, faktisk du gjør, har du en psykisk lidelse?
Vel, jeg tror noen kanskje mer vil akseptere det, men vi vet fra undersøkelser som en stor andel av det afroamerikanske samfunnet reall Y ser ikke depresjon som en sykdom, som et helseproblem.
De tror det er noe som skjer med deg. Det kan være deres mye i livet, men de kan ikke se det som et psykisk helseproblem.
Det er mye fornektelse om depresjon, men svarte oppfunnet kulturelt bluesen.
Det er nesten fint å eksternalisere det, for å snakke om det når det ikke er relatert til deg.
Ja, du vil ikke tilpasse og si det er meg og jeg er deprimert og så videre
Men du snakker om elendigheten du ser deg rundt deg, i andre mennesker, noe som betyr at du også ser det i deg selv.
Jeg ser dette ofte i mange av minoritetsbefolkningen, det er fattige, som kommer inn i klinikken. De har nok problemer, og de vil ikke ha stigmatikk om å ha en psykisk lidelse.
Og faktisk har de i det faktum at de har depresjon, men det er relatert til en veldig spesifikk hendelse.
Og hvis du kan hjelpe dem eller gi tjenester, eller få dem til tjenester der de kan håndtere det, vil mange av disse bluesene gå bort.
På den annen side er det de som har en seriøs tilbakevendende depresjon Det krever en mye mer kraftig eller kanskje en annen type behandling.
ok, så vi snakket om kjønn, vi snakket om rase. La oss snakke om det jeg er spesielt interessert, og som er alder.
Hvilket råd vil du gi til noen som sier at jeg er veldig bekymret for min eldre slektning, jeg tror virkelig de er deprimerte, hva kan jeg gjør?
først og fremst spør og sørg for at deres nære familiemedlemmer spør hvordan de gjør, og spør hva deres humør er og deres syn på livet deres.
Den andre er å prøve å hjelpe dem til å ha mindre sosial isolasjon … å ha venner, familie kommer inn for å besøke, det er viktig.
Så ta tid.
Gjør tid og prøv å finne andre som kan gjøre tid
Jeg har sett tilfeller der en eldre person har blitt deprimert. Og familiemedlemmene tror faktisk det er demens i stedet for depresjon. Det er veldig viktig å gjøre det skillet.
Så virkelig take-home-meldingen er, sørg for at du snakker, sørg for at du prøver å få råd, få hjelpen, det er hjelp der.
Ja.
Og la oss håpe at helsevesenet vil kunne gi mer tid med familielokalen å bruke med pasienten. Eller tjenester som er tilhørende som kan hjelpe. Det tar ikke mye.
Veldig klokt ord, Myrna og Alvin, takk så mye. Og takk for at du ser på depresjonsinnsamlinger.