Selektiv hørsel innebærer mange faktorer, inkludert målene dine, visjonen og hjernens aktivitetsmønstre.
mål
Hjernen din velger hva du skal lytte til basert på hva du prøver å gjøre.
For eksempel, forestill deg at noen begynte å snakke med deg mens du prøvde å fullføre å se på en episode av et TV-show. Sjansene er gode at du ikke hørte mye om hva de sa til deg. Hjernen din prioritert lyden av TVen over den personens stemme fordi målet ditt var å fullføre å se på showet.
A 2008-studie Sett dette konseptet til testen ved å spørre deltakerne om å være oppmerksom på lydene i ett øre, men ikke i den andre. Undersøkerne spilte deretter forskjellige plasser i hvert øre på samme tid og spurte deltakerne om å merke seg eventuelle endringer i tonehøyde i øret de ble bedt om å fokusere på.
MR-skanninger av deltakerens hjerner viste at de hørte lydene i hvert øre. Men da de oppdaget endringer i det angitte øre, ignorerte de lyden i det andre øre.
Vision
Visuelle signaler er også en viktig del av selektiv hørsel.
For eksempel, en 2013-studie involvert å spille lyd av en mann og kvinne som snakker samtidig. Deltakerne ble bedt om å være oppmerksom på enten den kvinnelige eller mannlige høyttaleren. De hadde en mye enklere tid med å fokusere på bare den mannlige eller kvinnelige stemmen når de så på en video av høyttalerne sammen med lyden.
Basert på disse resultatene, kan du se noen mens de snakker om hjelpe deg med å lytte mer effektivt.
hjernens aktivitet
En 2012-studie fant at presentasjonen av lyder i hjernen din ikke reflekterer alle lydene i miljøet ditt, men heller, hva du vil eller trenger å høre. Disse resultatene ligner på 2008-studien som diskuteres ovenfor.
Imidlertid fant etterforskerne også at de kunne bruke mønstrene av hjerneaktivitet de observerte å forutsi hvilken høyttaler eller ord som noen lyttet til.
Undersøkere brukte ca 90 elektroder per person for å overvåke hjernens aktivitet av mennesker som gjennomgår kirurgi for epilepsi.
Deltakere ble bedt om å lytte til to forskjellige prøver av tale på samme tid. Hver prøve inneholdt en annen høyttaler og uttrykk. De ble deretter bedt om å plukke ut hvilke ord som ble sagt av en av de to høyttalerne.
Ved å bruke informasjon om hjerneaktivitetsmønstre fra elektrodene, samt en dekodingsprosess, rekonstruerte etterforskerne hva deltakerne hørte. Hjerneaktivitetsmønstrene foreslo at deltakerne bare ga oppmerksomhet til høyttaleren de ble bedt om å fokusere på.
I tillegg var etterforskerne i stand til å bruke disse hjerneaktivitetsmønstrene for å forutsi hvilken høyttaler som deltakeren lyttet til og Bestem om de har hatt oppmerksomhet på feil høyttaler på et hvilket som helst tidspunkt.